Skråblikk: Vi må bli like selvbevisste som Bergen og Stavanger

For Haugalandet og Sunnhordland, en region mellom Stavanger i sør og Bergen i nord, er det denne høsten kommet ut to viktige bøker.

Professor i historie ved Høgskulen på Vestland, Morten Hammerborg, har skrevet «Bergenseren». Tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad, Svein Egil Omdal, har skrevet «Byen som formet Norge» med undertittelen «Den overraskende historien om alt vi kan takke Stavanger for».

 

Begge bøkene handler om hvordan to større byer i vår egen randsone oppfatter seg selv. De er viktige fordi mindre steder som Haugesund, Leirvik, Kopervik og hvilket sted det måtte være mellom Bokn og Bjørnen har en lei tendens til å forstå seg selv i lyset fra en storebror et annet sted der vedkommende for den gitte anledningen måtte oppleves å befinne seg.

 

Hammerborgs ambisjon er å besvare spørsmålet «Ka e det med bergenseren?». Eller sagt akademisk; hva kan forklare bergensernes egenart? Igjen folkelig; som «nokke for seg sjøl», eller den klassiske; «eg e ikkje fra Norge, eg e fra Bergen».

 

Vi tør påstå at Morten Hammerborg måtte til Haugesund for bedre å forstå sin egen hjemby, Bergen. I Haugesund sin historie så han en årelang kamp for selvhevdelse fra et lite bysamfunn ytterst på Haugalandshalvøya, lenge isolert kommunikasjonsmessig annet enn fra havet, og klemt mellom de større byene Stavanger i sør og Bergen i nord. Underlegen disse i konkurransen om statlige bevilgninger til infrastruktur, avstedkom dette en bitterhet som fremdeles henger i, ja som kanskje er vel så fremherskende i dag. Det er et slag av den samme bitterheten Hammerborg leser i bergensernes forhold til Oslo.

 

Bergens fall begynte i 1814. Byen var fra middelalderen orientert mot Europa med et handelsborgerskap av tysk, fransk, hollandsk og skotsk avstamming. Den politiske styrelsen fra København betydde mindre. I Norge var Bergen uovertruffen alle andre byer. Den hadde det doble av Kristianias innbyggertall, men i grunnlovsåret ble likevel sistnevnte landets selvskrevne hovedstad, og alle ressurser i den nye staten ble brukt til å bygge denne. Universitet, departementer, slott og statlige institusjoner for øvrig. Alt! Bergen måtte klare seg selv, og klarte seg også ganske bra på egen hånd, men kunne ikke motstå forfordelingens kraft. Allerede i første halvdel av 1830-årene ble Kristiania en større by enn Bergen. Det er ikke folk fra Oslo bergenserne misliker, det er hovedstadens gravitasjonskraft, forklarer Hammerborg.

Han referer forfatteren Georg Johannesen som sa at «Bergens historie etter 1814 er en sammenhengende tilbakegang, bare avbrutt av enkelte katastrofer».

Og hva da med Sven Egil Omdals bok? Hvilken hybris kan ligge bak en bok med en slik tittel som hans? Man skulle nesten tro han var bergenser, men født og oppvokst i Stavanger er han likefullt.

 

Og tro det eller ei. Akkurat som Hammerborg har en rekke gode poenger, har også Omdal det. Det er liten tvil om at de motkulturelle bevegelsene i siste halvdel av 1800-tallet som drev frem så vel parlamentarismens gjennombrudd i 1884 og unionsoppløsningen i 1905, at disse bevegelsen stod særlig sterkt i Stavanger. Det er nok å nevne avholdspioneren Asbjørn Kloster og predikanten og sosialreformatoren Lars Oftedal. Det skulle heller ikke være noen tvil om at Stavangers fremoverlente politikk på 1970-tallet gjorde byen til landets oljehovedstad. Byen ble trukket frem fra glemselen. Samtidig var det nettopp inngangen i oljealderen og lykkelandet som rev grunnen under kristenliv og avhold i siddisenes by. Guds veier er så sannelig uransakelige.

Om Bergens historie etter 1814 skulle være en fortelling om tilbakegang, kun avbrutt av enkelte katastrofer, hvilket i grunnen lar seg betvile, så er uansett ikke Stavangers historie det samme. Men katastrofene kjenner så visst siddisene til. Først vokste byen på sildefiskeriene fra 1808. Deretter kom skipsfarten, men den endte i en katastrofe i 1880-årene og klarte aldri å ta overgangen til damp på en god måte. De gamle handelshusene og skipsrederne ble borte nærmest over natten. Så kom en helt ny klasse av hermetikkfabrikanter, men denne næringen kollapset i tiårene like etter andre verdenskrig. Da Arne Rettedal ble ordfører i Stor-Stavanger etter kommunesammenslåingene i 1965, ble han ordfører i en fattig by. Det visste han, og han handlet deretter.

 

Om det kommer til en ny katastrofe i Stavanger etter oljen, er uvisst, men vi er i grunnen trygge på at siddisene ordner opp i dette selv. For vår del handler Morten Hammerborgs og Sven Egil Omdahls bøker like mye om hvordan haugalendinger og sunnhordlendinger må definere sin egen identitet. I så måte nytter det ikke lenger å se til Bergen eller Stavanger.

Vi må bli like selvbevisste og selvopptatte som dem.

Tekst: Sverre Meling

Teksten var først publisert i Maritimt Forum Haugalandets Nyhetsbrev 30. november 2020.